“Hvordan en gutt uten trygghet ble terapeuten som lærer andre å finne ro”

Jeg vokste ikke opp med ro. Jeg vokste opp med politi som brakte meg hjem når jeg var seks, som kjørte meg så full at jeg ikke klarte å ivareta meg selv på legevakten når jeg var elleve og voksne som forsvant raskere enn tryggheten rakk å sette seg. Det var ingen som lærte meg hva trygghet er. Jeg måtte lære det selv – den harde veien.

Barndommen min var et slags maraton i overlevelse.

Far forsvant. Mor slet. Jeg var inn og ut av systemet før jeg visste hva systemet var. Papirene fra politiet og barnevernet beskriver meg som “urolig”, “kriminell”, “gjentakelse av forhold”. De beskriver aldri hvorfor. Ingen nevner følelsene, kaoset eller fraværet. Ingen skriver: “Dette barnet er livredd, men det finnes ingen trygge voksne.”

Så der sto jeg – liten kropp, stort kaos – og gjorde hva barn i kaos gjør: jeg overlevde.

Jeg fant styrke i intensitet: fart, risiko, drama og opprør. Emosjonell ro var sjeldent. Jeg var mest synlig når jeg hadde gjort noe galt og fikk som oftest skylden selv om jeg ikke hadde gjort noe. Så jeg holdt tempoet høyt på utsiden i et forsøk på å brenne gjennom alt som skjedde på innsiden.

Og så, midt i alt, kom en healer inn og gjorde noe med meg.

Første gang jeg opplevde healing hadde jeg nyrestein, og den forsvant rett etter en behandling som traff noe dypere enn smerten. Den healeren brakte frem noe i meg som nesten var helt glemt. Det var som om noen for første gang så meg – ikke som et problem, men som et menneske.

Det var øyeblikket som startet alt.

Senere, i Spania på retreat med en gruppe healere, fikk jeg thaimassasje. Massøren stoppet, så på meg og sa:

“Du må lære dette. Du kan ta smerten fra folk.”

Og begge fikk gåsehud.

Jeg var gitt en retning og begynte en lang vandring inn i kropp, sinn, atferd, traumer, emosjoner, funksjonalitet og spiritualitet. I en av de eldgamle livsfilosofiene - Buddhismen.

Jeg endte i Thailand.

Hos Old Medicine Hospital, Tao Garden Lek Chaiya, Pichest Boonthume, og Felicity Joy.

Jeg lærte terapeutisk thaimassasje, abdominal detox (Chi Nei Tsang), healing, somatisk forståelse og kroppens språk. Ikke bare teknikker – men energi, nervesystem, traumer og tilstedeværelse.

Og alt begynte å gi mening.

Min egen historie gjorde meg ikke svak – den gjorde meg farlig dyktig.

Jeg ser smerte fordi jeg har sett min egen.

Jeg kjenner uroen i kroppen til folk fordi jeg har båret den selv.

Jeg kan finne spenninger de ikke engang vet at de har – fordi min egen kropp var et fengsel i mange år.

Jeg forstår hvordan pust, berøring, nervestrenger og energi henger sammen, fordi jeg har vært helt ned på bunnen av alt det.

Jeg har 35+ utdannelser, kurs og sertifiseringer – men de er bare halvparten av det som gjør meg til den terapeuten jeg er.

Resten kommer fra et liv der jeg lærte kroppen min å overleve, før jeg lærte den å leve. Jeg levde så lenge i mørket at jeg begynte å se i det.

I dag jobber jeg med mennesker som sliter med uro, stress, traumer, smerter, blokkeringer – eller bare føler at noe sitter fast. Jeg hjelper dem tilbake i kroppen, tilbake til pusten, tilbake til roen de trodde var tapt.

Jeg ble terapeuten jeg selv trengte som barn.

Og nå gir jeg det videre.

⭐